BOK: Evig kjærlighet. Den evolusjonære historien

Kjærlighet gjør (kanskje?) blind

Før var naturen ‘red in tooth and claw’. Darwin skrev om krigen i skogene, der trærne sender ut byger av frø og insekter kjemper innbitt både mot hverandre og mot andre fiender. Etter to verdenskriger mente mange biologer at vi nedstammer fra en gjeng killer-apes, og på syttitallet skrev Berkeley-zoologen Michael Ghiselin at «om de får frie tøyler er det ingenting som holder (mennesker) tilbake fra råskap, lemlestelse eller drap - det være seg bror, ektemake, foreldre eller barn. Skrap på en altruist og se en hykler blø». Barske tanker for barske biologer.
Men så var det slutt. Nå er det peace and love. De siste tiårene har det kommet et helt knippe bøker som fra ulike sider søker å påvise den evolusjonære betydningen av altruisme, samarbeid, empati og omsorg. Boka Evig kjærlighet. Den evolusjonære historien av Erik Tunstad og Vibeke Riiser-Larsen føyer seg inn i rekken.
Forfatterne tar utgangspunkt i sin egen forelskede lykke, som de bruker til å undersøke kjærlighet som evolusjonært fenomen. De gir sjarmerende betroelser av hvordan de to, som befinner seg godt over middagshøyden (to «gamle kroker», ifølge dem selv), enda en gang får nyte forelskelsens gleder («Når vi ser på hverandre, ser hverandre inn i øynene, opplever vi begge en helt grunnleggende form for mening. Alt faller på plass. Dette øyeblikket fanger alle drømmene og forventningene vi har hatt om hva kjærlighet er: glede, omsorg, vennskap, sex, tillit, alt vi noen gang har ønsket å oppleve med en vi elsker.» s. 106-107).
Så hva er det egentlig, dette henrykkende som plutselig ble dem til del? De forteller om forelskelsens nevrofysiologi, sporer opp tilknytningsteoriens betydning for den modne kjærlighetens funksjonalitet, og argumenterer for forelskelsen som motor både for farsrollen, monogami, livslange partnerskap og kjernefamilie, sosialitet og felles omsorg for barna. De siste kapitlene utvider perspektivet og søker å vise hvordan kjærlighet og barndommens tilknytningsbehov kan rettes mot guder, fotball eller artister, også, før de avslutter med å peke på kjærlighet som den kraften som egentlig holder sivilisasjonen sammen, og som de foreslår at er resultat av menneskelig domestisering. Vi er blitt snillere og mer kjærlige – vi er blitt temmet.
Konseptet er bra, og retningen boka tar, er spennende. Likevel blir det utfordrende å skulle utlede alle kjærlighetens ansikter fra fenomenet forelskelse. Er virkelig religiøse følelser, empati, altruisme og romantisk kjærlighet ulike sider av det samme? Det overrasker også at forfatterne styrer unna nokså velkjente innvendinger som melder seg når slikt drøftes blant biologer, som for eksempel at de to, på tross av at de altså ikke lenger er ute etter å spre sine gener, likevel ble overveldet av forelskelse. Deres eventuelle talent for romantikk vil ikke spre seg, i den grad det er genetisk basert (og forfatterne definerer uttrykkelig evolusjon som et spørsmål om genetikk) – det fremmer ikke fitness. De omgår også den velkjente innvendingen at kjærligheten burde ha dårlige kår i en biosfære styrt av genetisk egoisme. Darwin lanserte ideen om gruppeseleksjon som mulig forklaring på samarbeid, og forfatterne satser på at det holder stikk: «En gang tilbake i tidenes tåke ble det født mennesker som var ekstra oppmerksomme på sine egne og de andres behov. Kanskje opplevde de «kjærlighet»? Dette lille ekstra gjorde at de tok seg litt mer av barna sine, og sine venners barn. Og kanskje også vennene sine. Når så løven kom ruslende, var de der, litt ivrigere til å beskytte naboen enn andre. (…). Resultatet ble uansett at en eller flere overlevde der, flere enn hos naboflokken hvor man kanskje brydde seg litt mindre om hva som skjedde med andre enn dem selv. Gjenta dette i noen millioner år og du har et omsorgsfullt, kjærlig vesen med bedre sjanse til å overleve.» (s. 27). Men er virkelig en så vidt uvøren tankerekke nok til å forklare omsorgens naturhistorie? Gruppeseleksjon som forklaring har jo faktisk ikke tålt tidens tann særlig bra.
Jeg deler forfatternes antagelse om at kjærlighet er reelt, og det er både legitimt og stimulerende å grunne over dens mulige evolusjonære betydning. Men det krever etter min oppfatning en langt mer kritisk undersøkelse av paradoksene som fenomenet kjærlighet trekker med seg.
Bokas mest interessante svakhet handler likevel om noe annet. Forfatterne unnlater nemlig å ta opp det fundamentale spørsmålet om hvorvidt romantikk i det hele tatt har noen særlig evolusjonær relevans. Riktignok innleder de med å advare mot just-so-stories, altså trangen til å se alt som optimale løsninger (hundens hale er en tilpasning til logring, elefantens snabel en tilpasning til å rekke ned til bakken osv). Rimeligvis er ikke alle livets manifestasjoner resultat av tilpasning. De kan også skyldes kultur, genetisk drift, historiske begrensninger, eller de tok kanskje form som tilpasning til noe annet enn det de nå tjener til.
Det vet vel egentlig også forfatterne. Likevel spør de seg aldri om romantisk kjærlighet kan være resultat av noe annet enn naturlig seleksjon. Tvert om presiserer de uttrykkelig at «denne forunderlige tilstanden må ha utviklet seg fordi den har en eller annen fordelaktig innvirkning på vår evne til å overleve» (s.67); og igjen to sider senere, når de understreker at spørsmål knyttet til funksjon har «noe å gjøre med hvordan kjærligheten øker muligheten vår til å overleve. Stikkordene her er tilknytning og fellesskap. Når vi tar vare på hverandre, overlever vi.» Just so-tenkning av klassisk merke, altså.
Og denne manøveren gjør de dessverre flere ganger – først å advare mot mulige snubletråder, for deretter å snuble inn i dem – som når de advarer mot medienes ukritiske tro på geners allmakt (s. 63), for så to sider senere å lansere «kjærlighetsgenet». Og det gir de oss ovenikjøpet oppskriften på, nesten som i en kokebok: «Det er først og fremst fire hormoner som er med på å danne oppskriften bak det at vi føler kjærlighet (…): dopamin, serotonin, endofiner og oksytocin» (s. 57). Men siden alle disse hormonene har viktige funksjoner i de fleste dyr (nematoder trenger for eksempel dopamin for å trives), blir man ikke så mye klokere.
På samme måte advarer de allerede tidlig i boka mot å trekke slutninger på grunnlag av forutsetninger som er kulturelt betinget i større grad enn folk er klar over: «forskning på mennesker (…) er historisk sett gjort av voksne, vestlige menn (og for vestlige menn, vil nok noen hevde), med det som følge at perspektivene i noen tilfeller kan fremstå som etnosentriske…» (s. 12).
Den advarselen burde de to tatt mer alvorlig før de ga seg i kast med en bok om den evolusjonære betydningen av romantisk kjærlighet. For boka opphøyer noe som riktignok settes høyt i vestlig samtidskultur, til premiss for hele menneskets evolusjon.
Men det burde de vite at ikke fungerer. I takt med økende globalt samkvem og flerkulturelle samfunn er man blitt oppmerksom på hvor forskjellig menneskers kognitive, emosjonelle og perseptive utforming er, og hvor lite representative moderne vestlige mennesker er for arten Homo sapiens. Nettopp evolusjonspsykologer, blant annet forskergruppa til Joseph Henrich, har vist at grunnlaget for psykologifaget er basert på studier av et lite og spesielt segment av arten Homo sapiens – stort sett studenter fra vestlige og amerikanske høyskoler og universiteter, – det de kaller WEIRD (western, educated, industrialized, rich, democratic).
Boka til Tunstad og Riiser-Larsen viser at WEIRD fort stiller seg i veien der det tenkes på human evolusjon, også. Forfatterne går i den etnosentriske fella de selv advarer mot. For er virkelig romantisk kjærlighet noe universelt? De forter seg forbi spørsmålet med et par hastige setninger før de slår fast at joda, alle mennesker blir forelsket (s. 121).
Men så enkelt er det ikke. Romantisk kjærlighet er riktignok kjent fra de fleste kulturer, men det har bare spilt en helt marginal rolle i folks liv, og definitivt ikke vært noe incitament verken for partnervalg, samfunnsdannelse eller reproduksjon. Den vanlige familiestrukturen har både historisk og på tvers av kultur vært arrangerte ekteskap, der særlig kvinnen har måttet føye seg etter føringene fra blodsbåndsbaserte storfamilier og klanstrukturer. Unge kvinner har vært en viktig ingrediens i familiestrategier, handel og alliansebygging. Romantiske ekteskap har knapt eksistert, og blir mange steder fortsatt ikke betraktet som noe ønskverdig. I naturnære stammesamfunn har kvinner hatt en utsatt posisjon og vært en tilbakevendende kilde til rov og stammefeider, der romanser definitivt har hørt til unntakene. Romantisk kjærlighet og kjernefamilie, der to ser hverandre dypt i øynene, lover evig troskap, flytter sammen og stifter hjem med egne barn atskilt fra storfamilien, er en europeisme uten dype historiske røtter. Ifølge Joseph Henrich begynner romantisk kjærlighet først å få en viss innflytelse i høymiddelalderens Europa, mens Elaine Hatfield og Richard Rapson mener det skjedde enda senere. Uansett: Romantisk kjærlighet som motor for ekteskap, kjernefamilie og monogami er etter alle soletegn et moderne vestlig kulturelt fenomen.
En beslektet feilslutning som dukker opp i Evig kjærlighet er Bowlby/Ainsworths tilknytningsteori, som forfatterne (i likhet med Bowlby selv) tar for gitt at har evolusjonære røtter, og som de bruker et helt kapittel på å vise at er essensiell for sosialisering og voksen kjærlighet. De avslutter med å slå fast at «det å føle kjærlighet, tiltrekning og tilknytning bunner i hvordan vi selv er blitt møtt helt fra vi var bittesmå» (s. 48), og gjør tilknytningsteorien til nøkkel-ingrediens i den evolusjonære fremveksten av sosialitet og kjærlighet.
Men igjen: Den formen for tilknytning som er vanlig i dagens Europa, der spedbarn utvikler en nær og personlig tilknytning til mamma, er ikke på noe vis universell. I mange samfunn vokser barn opp uten tilknytning til én bestemt voksen, men går i stedet fra favn til favn i storfamilien, der søsken og andre slektninger danner fellesskapet barn blir del av. Emnet sprenger rammene for en bokomtale, men det er et rikt tilfang på studier som viser at den intime affektive vekselvirkningen mellom spedbarn og mor som er vanlig i Vesten (den kalles dyadisk synkroni), i mange kulturer er fraværende eller bare marginalt sporbar (forfatterne nevner Ruth Feldman, men later ikke til å ha fanget opp at hun er en av de internasjonale ekspertene nettopp på kulturelle forskjeller i mor-barn-tilknytning). De stadige jordskjelvene etter WEIRD-anklagene gjorde at PNAS i 2018 publiserte en hel artikkelsamling som fra ulike sider ruinerer troen på at vestlige mennesker kan brukes som referanse for fenomenet Homo sapiens. I en av artiklene demonterer Heidi Keller ettertrykkelig tesen om tilknytningsteoriens universelle gyldighet («Attachment theory represents the Western middle-class perspective, ignoring the caregiving values and practices in the majority of the world. However, attachment theory claims universality in all its components»). Keller viser også hvordan teorien har forledet norsk barnevern til fatale misforståelser i barnevernssaker med innvandrerfamilier.
Troen på tilknytningsteoriens universelle kraft bidrar til ytterligere forvirring senere i boka, når forfatterne bruker den som forklaring for religiøse følelser og tilknytning til Gud, fotball og artister. Det er interessante betraktninger, så lenge det begrenses til europeisk samtid. Men så går det galt, likevel, når de runder av med å spørre om det er noe feil med ateisters mentale helse, siden de ikke har noe slikt religiøst tilknytningsbehov: «Det forskerne fremdeles ikke vet, er hvorfor ateister ikke bruker Gud som tilknytningsfigur. Betyr det at de er tryggere og derfor ikke trenger denne typen tilknytning, eller er det fordi de er mer unnvikende og dermed stoler mer på for eksempel personlige prestasjoner, penger eller andre ting, som kilder til styrke og tilfredshet?» (s. 157). Ateisten i mitt hode reiste bust: Tunstad og Riiser-Larsen ser altså bort fra at mennesker kan bygge en forståelseshorisont på rasjonell analyse, der man ved hjelp av sunn fornuft resonnerer seg frem til at Gud ikke finnes. Dersom boka forutsetter at mennesker tenker som de gjør ut fra emosjonelle faktorer som tok form i tidlig barndom, rakner det rasjonelle fotfestet for kritisk refleksjon. Så jeg håper den passasjen var en glipp.
Evig kjærlighet. Den evolusjonære historien avstedkom hos denne leser imidlertid også epistemologiske funderinger, knyttet til hvordan bøker skrives og hvordan de leses. Mange vil mene at boklig kunnskap handler om informasjon. Men informasjon finner vi best på Wikipedia. Forskere vet bedre enn de fleste at kunnskap handler om noe langt mer interessant enn som så. Man går og grubler, mistanker og anelser kommer og går, som gradvis fortettes til teorier som man kan teste ut ved forsøk eller feltarbeid, og underbygge med litteraturstudier og andres funn. Noe forsto man helt til bunns, mens andre ting forble kanskje mer uvisse. Og så blir det en bok! Gode tekster tar kort og godt form gjennom en famlende dialog med seg selv, med kollegaer og medmennesker, og med tenkte (og gjerne kritiske) lesere. Strengt tatt behøver det som skrives slett ikke alt å være helt riktig – det kan berike og stimulere, likevel. Satt på spissen inneholder gode tekster faktisk mer enn forfatterne selv kan gjøre rede for, og mer enn lesere får med seg. Det gjelder ikke minst for en bok om kjærlighet. For kjærlighet gjør ikke bare blind – den gjør også at man ser mer enn andre. I motsatt fall ville det vært oppslagsverk og Wikipedia-tekster, som ingen leste mer enn nødvendig.
Så svakhetene påpekt ovenfor impliserer ingen ubetinget advarsel mot boka. Jeg har fulgt forfatternes råd om at det er «viktig at du som leser tenker selv, er kritisk og stiller spørsmål ved det du presenteres for underveis» (s. 12). Boka, og særlig de siste kapitlene, satte i gang tanker i mitt hode om noe som nesten har religiøse undertoner (slik også forfatterne poengterer) – store tanker om kjærlighetens betydning både for hver enkelt, for vår forståelsesmåte, for sosialisering, og for hele menneskeslektens skapelseshistorie.
Og det er bra. Bøker som etterlater store tanker er det stadig mangel på.

Markus Lindholm
Biolog og professor Steinerhøgskolen