BOK: Uten fugler blir ikke livet det samme

Martin Eggen er fugleekspert og naturvernrådgiver i BirdLife Norge (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) og har gjennom mange år vært en tydelig stemme i samfunnsdebatten på fuglenes og naturens side. Han er nå aktuell med boka «Uten fugler blir ikke livet det samme», som handler om trusler mot natur og miljø, med fokus på den negative bestandsutviklingen mange fuglearter opplever både i Norge og internasjonalt. Eggen tegner et dystert bilde av utviklingen og tilstanden for fuglefaunaen vår. Tidvis vipper det nærmest over i håpløshet og resignasjon. Allikevel, boka har også lysere og mer optimistiske partier, hvor vi blant annet får lese om eksempler på vellykket vern og naturrestaurering, og om truede arter som nå gjør comeback. Å finne balansen mellom å kommunisere alvor og håp er vanskelig i dette sakskomplekset. En annen vanskelig balansegang er å bevare faglig etterrettelighet når engasjementet er høyt. Eggen fremstår mer som en politisk engasjert miljøverner enn en nysgjerrig fagøkolog, dog en miljøverner som bestreber seg på å underbygge sine synspunkter med fagkunnskap.

Forfatteren bruker litt tid på å finne sin form som forteller. Særlig kapittel 1 fremstår tidvis springende. Eggen hopper fra den ene fuglerelaterte anekdoten til den neste. Hvis du lurer på hva Kate Bush, formann Mao og linerla som kvitrer på tunet har til felles er også jeg fortsatt litt i stuss. Jeg savner en rød tråd og en forfatter som forklarer anekdotenes relevans for den større fortellingen. Kapittelet kunne vært bedre strukturert og fuglenes økologi og sentrale rolle i en rekke ulike økosystemer kunne fått en tydeligere plass. Uten fuglene ville ikke livet vært det samme, bokstavelig talt.
Selve skrivingen tar seg imidlertid opp. Fra kapittel 2 og utover finner forfatteren sin fortellerform og teksten flyter bedre. Jeg er imidlertid ikke udelt positiv til alle fortellergrepene Eggen tar. Jeg vil kalle det dommedagsretorikk når han sammenlikner dagens miljøutfordringer med de fem store masseutryddelsene gjennom jordas geologiske historie, som meteorittnedslaget som tok knekken på dinosaurene og nesten 80% av alle artene for ca. 66 millioner år siden. Slike fortellergrep er dessverre vanlige å ty til i natur- og miljøvernsammenheng. Hensikten er nok å understreke et alvor, men man risikerer at de åpenbare overdrivelsene svekker troverdigheten eller skaper apati og resignasjon. Da er Eggen langt mer på ballen når han går igjennom tilstandsrapportene til BirdLife International og den norske rødlista. Tallenes tale er alvorlige nok i seg selv. Jeg likte dessuten godt forfatterens personlige historie om barndommens naturperle ved Saltenfjorden som ble forringet av utbygging. Godt skrevet om et vemod man kan kjenne seg igjen i.
Kapittel 3 tar for seg helsetilstanden i fuglefaunaen i ulike habitater. Fra kulturlandskapet, via skogen, fjellet, kysten og våtmarkene. Fuglene møter utfordringer i alle disse miljøene og noen arter mer enn andre. Dette er ikke lystig lesing. Samtidig er det liten tvil om at naturen er hardt presset og at mange fuglearter er i tilbakegang. Dette er viktig å få fram i en slik bok. Allikevel, Eggen er stedvis litt vel rask med å konkludere om årsakene til at spesifikke arter er i tilbakegang. For eksempel hevder han at vipe og storspove har blitt sjeldnere på grunn av et stadig mer intensivt jordbruk. Den eksplosive økningen i revepopulasjonen vi har sett her i landet i nyere tid nevnes ikke her som en alternativ eller forsterkende faktor. Generelt er det sånn at bestandsutviklingen til ulike arter påvirkes av mange ulike faktorer som det kan være vanskelig å nøste opp i. Det er på sin plass med et akademisk forbehold når svarene er usikre.
Første del av kapittel 4 slår an en mer positiv streng. Her kan vi lese om suksesshistoriene. Vern og restaurering av natur nytter og fuglene responderer forbløffende raskt på bedringer. Vandrefalken har gjort et eventyrlig comeback og egretthegren blir stadig vanligere og sprer seg til nye områder. Kapittelet heter «Fuglene kommer tilbake, og alt blir vilt!» Jeg synes derfor forfatteren burde holdt seg til de positive og håpefulle fortellingene i dette kapittelet. I stedet avslutter han kapittelet med trusler som limpinner og annen småfuglfangst i Sør-Europa, og fugleinfluensa og andre gufne fuglesykdommer. Disse delkapitlene hadde passet bedre annet steds.
I kapittel 5 serverer forfatteren konkrete tips til hva du og jeg kan gjøre for å hjelpe fuglene. Kom deg ut på tur og hjelp til med å kartlegge fuglefaunaen i ditt nærområde. Legg forholdene til rette for fuglebesøk i hagen med beplantning, dammer, foringsautomater og fuglekasser. Dette er blant de konstruktive og engasjerende tipsene forfatteren gir. Men igjen vedvarer ikke det optimistiske anstrøket. Senere tips er mer moraliserende: reduser forbruket ditt og spis mindre kjøtt. Når forfatteren har kommet til sjette tips konkluderer han med at verdens rike fugle- og dyreliv mer eller mindre er historie. Jeg kjenner jeg blir provosert av elendighetsbeskrivelsene på dette tidspunktet. Skal vi forsøke å gjøre noe for naturen og fuglene eller er det bare å gi opp, liksom?!
Boka avrundes med et kortere kapittel 6 med et klart miljøpolitisk fokus. Deler av dette blir vel mye politisk agitasjon for min smak. Lokaldemokratiet ser ikke ut til å stå høyt i kurs hos forfatteren og også samiske rettigheter får gjennomgå når de ikke harmonerer med forfatterens syn på verneinteresser.
Dersom du er glad i fugler og har lyst til å lære mer vil du finne en god del av verdi i denne boka. Allikevel, jeg ble ikke akkurat fylt av tiltakslyst og entusiasme av å lese den. Til tross for positive anstrøk, særlig i deler av kapittel 4 og 5, er grunntonen mørk. Andre vil sikkert finne gjenklang for sitt miljøengasjement og hente energi fra samme tekst. Vi mennesker er forskjellige.

Glenn-Peter Sætre,
professor, inst. for biovitenskap, UiO