BOK: Utryddelsen

I menneskets fotefar ligger knokkelhauger av utryddede dyr. Etterhvert som vi koloniserte nytt land gikk det hardt utover den lokale fauna, mens livet i vann hadde et refugium i dypet – inntil vi fikk større havgående fartøy, og mer effektiv og etterhvert også industrialisert fangst. Da var heller ikke havets megafauna, de store havpattedyrene trygge. Den store vendingen kom imidlertid når fangsten ikke først og fremst var til eget konsum, men en kommersielt drevet storskala fangst med stadig flere fartøy og mer effektive harpuner. Dette resulterte i en hensynsløs nedslakting uten sidestykke, det kan sammenliknes med nedskytingen av bison på den nord-Amerikanske prærien, og den var da også et eksempel på det som gjerne kalles «prærieøkonomi», en uregulert, hensynsløs og kortsiktig omdannelse av naturressurser til profitt. Og når det gjaldt hvalfangsten sto nordmenn i front i det som var et teknologisk nybrottsarbeid, men også big business i fjerne og ugjestmilde havområder, spesielt i Sørishavet. Som Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved UiO, skriver i sin nye bok Utryddelsen. Historien om den norske industrielle hvalfangsten; «En nasjon kan knapt ha større skjelett i sitt historiske skap. Likevel er den industrielle hvalfangsten og nestenutryddelsen av de store hvalene aldri blitt noen sentral del av nordmenns historiske bevissthet».
Det er kanskje forståelig. Hvem ønsker vel å gjøre et nummer ut av masseslakting, nesten til utryddelse, av pattedyr som ikke bare er store og karismatiske, men også trolig har kognitive ferdigheter vi sterkt har undervurdert. De er langt mer enn «bare dyr». Nedslaktingen fortsatte også lenge etter at alarmklokken hadde begynt å ringe, og stadig flere advarte mot at vi faktiske kunne drive disse karismatiske kjempene lukt i utryddelsen dersom fangsten fortsatte. Som kjent ble den stanset i grevens tid, og selv den største blant kjempene, blåhvalen, som var på kanten av utryddelse, gradvis er i ferd med å bygge opp en levedyktig bestand. Sånn sett kan historien minne om utfiskingen av den nord-atlantiske sildebestanden, også den ble fisket ned til randen av kollaps tross advarsler, men fisket ble regulert i 12. time.
Nå er ikke Ytreberg først og fremst ute etter å kritisere fangsten, selv om kritikken er både implisitt og eksplisitt. Det er imidlertid alltid lett å være kritisk i etterpåklokskapens klare lys, og i sin tid var hvalfangsten både en norsk stolthet og et levebrød for mange. Først og fremst er Ytrebergs bok en oversikt over hvalfangstens drivkrefter, utvikling og dynamikk, med rik historisk dokumentasjon. Den dokumenterer også hvalfangsten sosiologi og hvalfangernes egne historier. Det er fullt mulig å la seg imponere også over pionererånd og oppfinnsomhet, og etableringen i 1904 av et helt samfunn med fangststasjon, hvalkokeri, hus og så gar kirke på den forblåste øya Sør-Georgia i Sør-Atlanteren. På det meste bodde over 300 mennesker i dette isolerte samfunnet, og noen somre var folketallet helt oppe i 1000. Det store hvalfangseventyret ebbet sakte ut med synkende bestander, og det aller meste av fangsten tok slutt i 1965.
Dette er en velskrevet og høyst lesverdig bok. Det som gjør den helt spesiell er imidlertid den unike fotodokumentasjonen. Her er et vell av fotografier som får fram alle sider ved fangsten og livet som hvalfanger, dog ikke stanken som lå som en eim over fangststasjonene der tonnevis med spekk og hvalrester hopet seg opp blant hvalskjelettene. Påfallende mange av fotoene, som Ytreberg også bemerket, er symbolske seiersbilder. Menn står med flenskeknivene utstudert henslengt på de falne kjempene. Byttet er bekjempet. De står inne i de enorme gapene, ved siden av bardene eller de kolossale haugene med spekk og innvoller. Det minner om alle andre trofebilder der jegeren poserer ved, eller ofte på, det falne byttet.
Dette er vår nære forhistorie, og det kan være nyttig å bli minnet om hvor nær vi har vært ved å miste noe umistelig på grunn av en kombinasjon av griskhet og kortsiktighet. Samtidig er dette en unik dokumentasjon over en epoke i norsk fangskultur. Og hvalfangsten er jo heller ikke bare historie, vi fisker fortsatt hval, om enn i redusert skala. I 2023 besluttet Nærings- og fiskeridepartementet å øke kvotene for norsk vågehvalfangst opp til en kvote på 1000 dyr, med begrunnelsen om at mer mat fra havet er et bidrag til et bærekraftig kosthold. Departementet slår også fast at «Norsk hvalfangst handler om bærekraftig forvaltning. Hvalfangsten følger strenge regler, og vågehvalbestanden beskattes på en forsvarlig måte.» Det er grunn til å tro at det er riktig, så spørsmålet er mer av etisk karakter i dag, med hvilken rett beskatter vi disse havets sosiale, langtlevende og trolig intelligente kjempene? Det er ikke tema i Ytrebergs bok, men derimot et aktuelt spørsmål etterhvert som vi erkjenner at avanserte pattedyr både kan tenke og lide.

Dag O. Hessen, professor IBV UiO