Kagge forlag, 2023
Anmeldt av Erik Tunstad
Anne Sverdrup-Thygesons Skogen er en på alle måter nydelig bok; velskrevet, lettlest, morsom og interessant – og pen å se på.
Det er en bok for alle, like mye til nytelse som til opplysning.
Den er med andre ord perfekt for sin hensikt, som jeg antar er å fremstille skogen og noen av dens problemer for den interesserte amatør. Men også biologene vil rå-kose seg. Jeg gjorde i hvert fall det.
Skal jeg si noe negativt, og det forventes jo av en anmelder – så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg er biolog og interessert i skog, men fant likevel ny informasjon – samtidig som jeg altså, nettopp rå-koste meg med forfatterens enkle og likefremme språk, hennes humor og anekdoter, hennes nerdete sans for fun facts – og gode kunnskaper.
Jeg har likevel ransaket hodet, og funnet at jeg har litt problemer med å finne tråden – utover det åpenbare. Altså at dette er en bok som handler om skog, spunnet rundt Sverdrup-Thygesons gamle familie-flora, arvet fra en tipp tipp tipp-onkel, eller så, som også var biolog.
Det jeg som leser ikke så like klart, var progresjonen i handlingen. Hvert kapittel åpner med en plante, bjørk, furu, knuskkjuke (Ok, ikke plante – jeg burde kanskje skrevet «vekster»?) og så videre. De påfølgende kapitlene tar utgangspunkt i disse, og fører fortellingen videre.
Men hvor? Jeg så ikke alltid hva som var frem og tilbake i historien. Jeg så ikke at disse ulike plantene (og soppene) førte fra ett sted til et annet – fra en hypotese til en konklusjon, til et Mission accomplished.
Men her er jeg antagelig usaklig.
For det første: Man kan ikke kritisere en bok for at den ikke er en annen bok. Det er ikke sikkert Sverdrup-Thygeson ville skrive den boka jeg savner. Hennes bok fungerer godt nok, den, på sine egne premisser.
Det er en mer generell bok, med et underliggende engasjement for skogvern. Men den er ikke en bok om skogvern.
For det andre: Boka har retning. Hun avslutter fortellingen i endringsblindhet – at naturen langsomt brytes ned, men at vi ikke merker det. Dette er et fint avslutningspoeng, og passer med det vi har lest når vi kommer dit.
Selv om jeg er ørlite uenig i at endringsblindhet er «vår tids» store utfordring. Vi er jo ikke de første som har vært blinde for våre egne ødeleggelser. Naturen har vært i krise i mange år – det er derfor vi nå sitter her med den i fanget.
Hvis du nå tenkte 100 eller 200 år tilbake, prøv med 20 000. Eller mer. Våre fjerne forgjengere utryddet mammutene for mellom 20 000 og 40 000 år siden (ja, jeg vet at noen få overlevde lenger …), antagelig uten at de verken så det eller ville det. De drepte og åt i årtusen etter årtusen – tok ørlite flere individer enn den langsomt reproduserende mammut-bestanden egentlig tålte – inntil det en dag ikke var flere igjen.
Vi trenger ikke koble alle naturødeleggelse med dumskap og grådighet, verken i fortiden eller i dag. Mye av det vi har gjort feil, har vi likevel gjort i god tro eller med nødvendighet. Resultatet blir like dårlig, uansett.
Bokens høydepunkt kom for meg imidlertid lenge før avslutningen. Det kom snarere midt i teksten, for eksempel i kapitlene «Bittergrønn» og «Gran», hvor Sverdrup-Thygeson drøfter skogvern, avskoging, utryddelse av arter og så videre. Dette er for så vidt underliggende temaer hele boken igjennom, men enkelte steder er de mer fremtredende enn andre, og – egoisme – dette er interessant stoff for oss som er spesielt interessert.
Avsnittene om hva det betyr å være sjelden, var kule å lese.
Konklusjon: Dette ikke er en fyllestgjørende bok om norsk skog – hvilket blir en tåpelig konklusjon, for boka gir seg slett ikke ut for å være fyllestgjørende. Og var antagelig heller ikke ment å være det.
Den fungerer derimot usedvanlig godt som forsvar for skogen, rettet mot alle de der ute som på en eller annen måte er glad i den. Nettopp fordi den har potensial til å nå disse.
Det mest ondsinnede jeg kan komme på å si, er at boka mangler sakregister, indeks.
Det bør nemlig sakprosa ha. Men jeg vet fra egen erfaring at forlagene vegrer seg. Indeks koster penger, og får bøkene til å se unødig tykke ut. Folk liker visst ikke tykke bøker …
Utover dette, anbefaler jeg alle å lese Skogen.
Erik Tunstad, biolog