Klaus Høiland har jobbet med formidling i hele sitt yrkesaktive liv og på de fleste plattformer. Få biologer har mer personlighet og større bredde enn årets vinner av Bonnevieprisen.
Vi snakker om en mann som står ut i de fleste sammenhenger – rett og slett gjennom sin blotte tilstedeværelse. Hvilket er bemerkelsesverdig – hans personlige beskjedenhet tatt i betraktning.
Et av priskomiteens medlemmer husker ham fra 1970-tallet. Biologi var superpopulært. ALLE ville bli biolog, det var hundrevis av studenter, og på lab’er og ekskursjoner, store mengder hjelpelærere. Vår kilde husker ikke så mange av dem – bortsett fra én. Ivrig og stappfull av kunnskap – for den unge, og dedikerte student – senere komitemedlem – såpass stappfull at han begynte å betrakte årets prisvinner som et omvandrende bibliotek.
I tillegg var han svært hjelpsom. Og vennlig. Imøtekommende. Og litt beskjeden.
Likevel er han den Ene som blir husket. Det kalles personlighet. Det er noe man bare har.
Vedkommende hjelpelærer har ikke forandret seg så mye siden den gang. Litt breiere over magen, kanskje? Ørlite? Men fremdeles med et vell av fagkunnskap. Fremdeles vennlig, imøtekommende – alltid klar til å forklare, fortelle, opplyse.
Hvilket er en fantastisk egenskap – for alle oss rundt ham – når mannen nå har blitt professor.
Priskomiteen skriver:
Klaus Høiland har jobbet med formidling så lenge han har vært professor - i likhet med SABIMA er det 20-årsjubileum!
Professorer skal undervise, veilede, gå i møter – uendeligheter av møter - skrive søknader, ha oversikt over økonomien, jobbe på lab … og forske. På toppen av dette skal de helst også formidle. Mange velger å glemme dette siste – livet er da virkelig travelt nok, og du høster ikke faglige laurbær i NRK P2 eller Aftenposten.
Klaus Høiland har ikke bare tatt seg tid, han har attpåtil utvist stor kreativitet i sine bestrebelser på å bringe biologien ut til allmenheten. Hans siste påfunn er å bli skuespiller. Han debuterte nylig i rollen som ???? i stykket om Christen Smith ved Naturhistorisk museum.
Før han debuterte som skuespiller, har han blogget, skrevet bøker, holdt foredrag, uttalt seg i aviser, vært en stabil og stødig bidragsyter til Spør en biolog. Alltid med den samme ujålete tilnærming. Det viktigste er å formidle – ikke vise fram alt han vet. Det er slikt det blir god læring av.
Med seg på laget har Klaus Høiland som regel den lille bjørnen Snutetute. Sammen har de to reist gjennom tiden og universet – og fått med seg mange barn – og voksne – på turen. Bare ved å se på Høilands selvtegnede Snutetute-illustrasjoner kan du annamme store mengder akademisk kunnskap. Priskomiteen er imponert!
Det er vanskelig følge med på alt Klaus Høiland gjør. Han har alltid baller i lufta, han jobber raskt – og er aldri redd for å tråkke ut i ukjent terreng.
Dette gjelder også når det kommer til forskning. Publiseringslista hans viser, ikke overraskende, en bemerkelsesverdig bredde. Ett tema vender han imidlertid stadig tilbake til: Sopp. Selvfølgelig begrenser han seg heller ikke her til det akademiske. Han er medlem av Sopp- og nyttevekstforbund og har med sine kunnskaper utvilsomt hindret en og annen høstlig magesyke.
Klaus Høiland er et godt forbilde for alle biologer, og en verdig vinner av Bonnevieprisen 2016.
Erik Tunstad